MENY
NYHETER
A-LAGET
ANDRE LAG
INTERAKTIVT
ARKIV
GJESTEBOK
E-POST

Bronsejentene
(21.10.10) Vaulen piker 29+ avsluttet sesongen med to kamper mot Staal på en uke.
I sin første sesong kom damene på en fin-fin tredjeplass.
Her følger to underholdene referater signert Anne Berit Haugsnes.
Vaulen – Staal
3-2 (hurra!)
Dagens kamp var en av de to siste i rekken av kamper denne sesongen. Vi var spente på hvordan dette skulle gå. Veldig spente. Staal hadde vi enda ikke møtt da forrige møte ble utsatt. Ryktene om et bra Staal-lag hadde løpt foran dem og undertegnede var i alle fall veldig nervøs for utfallet, med Randaberg-kampen friskt i minnet. Vi kunne ikke la Staal presse oss ut av det gode selskap, bort fra 2.plassen, nå. Undertegnede var så spendt at hun varmet opp så mye at det nesten gikk utover prestasjonene på banen, men bare nesten.
Kampen startet og vi fikk et tidlig mål av målkongen Nina, nydelig plassert utagbart for keeper, klistra nede i venstre stolperot. Mulig det var det friske oppmøte på tribunen som ga både henne og oss en ekstra dimensjon å spille på. Vi hadde våre faste blodfans, samt noen nye blodfans som vi gleder oss til å se på tribunen under trening, vinteren gjennom. Vi kom altså godt i gang denne gangen, som noen ganger før, men absolutt ikke alle. Vi er enda ikke stabile i starten. Dette er noe vi skal jobbe med gjennom hele vinteren. Staal-pikene presset mye, men hadde en del feilpasninger. Vaulenpikene jaget ballen konstant. Det var tydelig å se at dette er et lag som pleier å spille mye sammen, ballen gikk fort etter maks to berøringer, men i og med at det som sagt var en del feilpasninger, så ble vi ikke løpende så mye mellom som vi sannsynligvis ville gjort hadde ballen truffet sin rette pike og ikke publikum. Innbytterbenken vår hadde mange friske ben, så her var det bare å løpe dem i senk og presse dem til å gjøre feil. Etter hvert så begynte derimot pasningene til Staal-pikene å sitte bittelitt bedre og de kom gjennom vårt, som alltid, solide forsvar. Resultatet snudde til 1-2 og vi lå under for første gang i kampen. Vi ga ikke opp, men satte heller i gang en voldsom opphentning i 2. omgang. Vårt, som alltid, solide forsvar tette igjen bak som en solid fletta lèvegg og midtbanen fulgt opp med en utrolig løpskapasitet. Gang på gang kom vi rundt på kantene med overgang på overgang. Ballen ble flere gange lagt presist inn i feltet, der kun en liten ståltå eller stålskalle var avgjørende for at det ikke ble både to, tre og fire mål i Vaulens favør. Etter denne konstante pressingen, både på ball og på motstanden, kom endelig målene. Nina, som vanlig, satte først et mål nydelig plassert i høyre kryss etter et fantastisk raid gjennom Staal sitt hullete forsvar. Vi var i gledesrus. Dette kunne love bra. Denne rusen sløvet oss litt, som alle former for rus dessverre gjør. Staal begynte igjen å nærme seg våre forsvarsrekker. Igjen slo vi kraftig tilbake og klarte igjen å ta ledelsen med et tredje mål. Et fantastisk spill av Heidi lagde en liten åpning for Nina som ikke trenger mer enn en liten åpning for å score.  Med en presis lobb lurte de begge Staal sin keeper trill rundt og ballen rullet sakte i mål, utagbart for keeper. Nå skulle ikke Staal-pikene få ta fra oss dette magiske øyeblikket. Vi beholdt foreløpig 2.plasse med kun få kamper igjen, det var dramatisk. Sissel var også gjennom et par ganger, men målet lot vente på seg og Staal prøvde igjen å nærme seg vår 5 meter. Dramatikken økte ytterligere da Keeper-Lene fikk en stygg skade i rygge. Hun kastet ballen ut over sidelinja for å bryte spillet da skaden var såpass at hun dessverre måtte av banen for medisinsk behandling. Super-reservekeeper May Lene tok rolig på seg keeperdrakt og hansker satte et skarpt blikk i  piker fra Jørpeland. Dette skulle ikke få prege kampen, vi skulle stå imot. Overraskelsen var egentlig ikke stor da Staal bare begynte å spille igjen, uten å utøve fair-play ved å kaste ballen tilbake oss. Men, selv med denne sleipe og un-fair måten å spille på klarte ikke Staal å komme gjennom. Vi hadde vunnet. Jubelen sto til himmels og bølgen gikk flere ganger rundt på tribunen. Jubelen ville ingen ende ta. Staal ble så sure at de ikke ønsket å takke for kampen en gang. Like greit tenkte vi…

Staal – Vaulen

5-0
Det var revansjesugne piker fra Jørpeland som møtet oss en sur ettermiddag, nettopp på Jørpeland. Skyene hang tungt over det flotte anlegget der mange tusen små tasser lekte seg med ball og gjorde seg klar til å bivåne Jørpelands piker knuse et Vaulenlag i medvind. Trodde de. Vi viste. Bedre. Vi var ikke kommet den lange veien over fjorden fra bedre kår i Byen for å bli kvalme og spist og spytta ut av et pikelag under kriminell lavalder. Vi fikk varmet oss en smule i garderoben før vi satte kursen ut på baneanlegget. Sakte, men sikkert fikk vi varmen i kroppen og kvalmen ut av kroppen. Dommeren prøvede å smiske med oss før kampen, en noe uvanlig opplevelse da det pleier å være spillerne som utøver denne praksisen. Allikevel så hadde dommeren lange og mange samtaler med oss før kampstart. Flott det.
Slaget startet rett rundt halv syv. Staal skulle ikke denne gangen komme hjem med et forsmedelig tap, det virket sånt. De presset på fra start. Innbytterbenken var overfylt av små piker med store boblejakker som spendte satt og ventet på å kanskje få spille denne toppkampen, de også. Vår ”benk” besto av en innbytter, som måtte stå. Hurra, vi fikk masse spilletid… Det ble mye blodsmak og melkesyre, men engasjementet var så stor at vi nesten glemte å bytte før det ble for mye og vi skulle bytte alle på en gang. Vi løp og løp mellom Staal-spillere som hadde fått dreisen på pasningsspillet. Denne gangen nådde faktisk pasningene frem til rette eier og det ble som det kunne blitt under vårt første møte, nemmelig at vi sprang imellom hele tiden. De få gangene vi fikk tak i ballen hadde vi noen utrolig finter, bra løp og gjennombruddspasninger. Synd at vi ikke hadde samme hastigheten i steget som for 10 år siden. Vi ble løpt opp opptil flere ganger, men kom allikevel vil flere målsjanser der vi absolutt skulle satt noen. Beklageligvis var det ikke så mye futt i beina etter all løpingen. En annen bakside var at disse løpene åpnet forsvaret vårt noe da returløpene etter hvert ble ganske tunge. Da Christina startet ballet ved å lage selvmål, utagbart for Lene begynte det for alvor å bli tungt. Det hjalp heller ikke at Staal-pikene var tøffere enn vi antok. Vi ble flere ganger tatt på sengen med brutale skuldre og skubbing i ryggen. Dommeren var dessverre opptatt med å prate til ”egen” benk så det var mye selvjustis ute på banen. Vi klarte å ta igjen etter hvert, men det var ikke til å unngå at vi gikk på et tap denne gangen. Vi innså etter hvert at det bare var rett og rimelig at vi tok en seier hver og delte de 6 poenga mellom oss. Dessverre så utgjorde dette at vi gikk ned til 3.plass, men det holder heldigvis til europacup-spill.
Dagens dårligste var dommeren som ikke var interessert i å dømme, samt sure Staal-spillere uten folkeskikk.
Dagens beste var Christina, den eneste som scora. Hurra.