MENY
NYHETER
A-LAGET
ANDRE LAG
INTERAKTIVT
ARKIV
GJESTEBOK
E-POST

Like barn leker best?
(12.05.10) Her følger referat fra siste damekamp ført i pennen av Anne Berit Haugsnes.
Vaulen Vidar 06
Solen sto lavt og skyggene var lange over Vaulen Mini Beach Arena tirsdags kveld ved 20-tiden. Vaulens piker 29 skulle ta imot Vidars piker 29 og vi gledet oss over endelig å få leke med noen på vår egen alder. Lykkeønskninger og heiarop ljomet over stadion fra mange tilreisende supportere. Vi hadde derimot hørt rykter og selv erfart at, selv om dette var damer på vår egen alder, så var det damer i en annen klasse. Dette var damene fra det beryktede Lasse, banen der engelske stjerner fra Leeds United trente sommeren 2005. Det var så å si engelske stjerner vi spilte mot, noe som raskt skulle vise seg 9 sek ut i 1. omgang.  På en merkelig måte klarte Vidar å snappe ballen fra vårt avspark og scoret før dommeren mer eller mindre hadde blåst kampen i gang. Det var en kald dusj, en veldig kald dusj, og den ble ikke varmere av at vi fikk nok et raskt mål mot oss. Det sto 0-2 etter kun kort tid.
Utover i kampen begynte vi å bli varme. Vi klatret på prestasjonene og spilte tidvis nydelig klikk-klakk fotball, med løp i bakrom og fine overganger. Vidars damer ble en periode overrumpla av vårt vågale og høye spill, men de slo hardt tilbake med å rulle kontringer over oss som en monsterbølge på vei mot land. De slo tilbake med harde og kontante taklinger og press, noe som resulterte i at Nina, vår stjernespiss, måtte ut og hvile litt med en lei hodeskade midt i omgangen. Dette skulle revansjeres, men det ble både 0-3 og 0-4 før omgangen var omme.
Vi, derimot, vi var i grunnen ganske fornøyd med å holde såpass igjen at det kun sto 0-4. Vi var fornøyd med delvis bra spill og godt humør preget gruppa til pause. Vi ble enig om en passende motivasjon for å score mål og gikk utpå banen i 2.omgang med enda mer pågangsmot og dødsforakt enn noen gang. Det var kun små justeringer som skulle til. Med motiverende og kloke ord fra sidelinja følte vi at dette skulle bli vår kamp, vi skulle eie den. Vi lå tross alt bare under med 0-4, vi skulle ta dem i 2. omgang. Etter hvert som omgangen utviklet seg viste det seg at vi igjen kunne ryste dem med fin fint ballspill, vi hadde til og med skudd i retning mål, motsatt mål. Dette gledet oss. Vi spilte noe bra sammen, hadde en plan og ble mer kontante i presset. Vi løftet oss litt opp på banen og det et resulterte i noen sjanser som Vidars tidligere landslagskeeper dessverre plukket opp, relativt lett i noen tilfeller, men dog, samspill er alltid positivt.
To selvmål mot oss økte avstanden til 0-5 og 0-6, men med noen diskutable og spektakulære redninger an, auf, hinter, in, neben, über, unter vor og zwischen målet vårt, så gikk de selvmålene kanskje i null. Omgangen ble i grunnen 0-0, et bra resultat.
Dagens under par var brutale motstandere som klaget på vår brutalitet (?!) Er man tøff i kroppen, må kan kunne tåle litt igjen, eller? 
Dagens beste øyeblikk var en slengredning fra keeper Lene. Det var som å se Erik Thorstvedt mot Mexico i VM 94. Den gamle mannen med ryggproblemer lå som en strek da han reddet langskuddet fra en av Mexicos stjerner. Lene gjorde likeså, slenger seg så lang hun var og fikk på mirakuløst vis slått ballen unna på bra skudd fra Vidar som ellers hadde ligget i krysset. 
Ellers hadde vi vel egentlig aldri en sjanse på seier, men det vanker kanskje premie fra to selvmålscorende piker allikevel?